Kvalitetsvurdering av lisenstannleger

0
27

 

 

LG-2015-9837

Instans Gulating lagmannsrett – Dom
Dato 2015-09-16
Publisert LG-2015-9837
Stikkord Arbeidsrett. Midlertidig ansettelse. Arbeidsmiljøloven § 15-6.
Sammendrag Midlertidig ansettelse som lisenstannlege. Lagmannsretten fant det faktum arbeidsgiver bygde oppsigelsen på – manglende faglig dyktighet – bevist og relevant. Forsiktighet med overprøving av skjønnet. Det forelå heller ikke saksbehandlingsfeil som kunne føre til ugyldighet.
Henvisninger: Arbeidsmiljøloven (2005) §15-6
Saksgang Bergen tingrett TBERG-2014-65613 – Gulating lagmannsrett LG-2015-9837 (15-009837ASD-GULA/AVD2).
Parter A (advokat Rune Selbo) mot Hordaland fylkeskommune (advokat Svein Aage Valen).
Forfatter Lagdommer Ellen Midtgaard, lagdommer Rune Voll, ekstraordinær lagdommer Bjørn Solbakken. Meddommere: rådgiver Tone Kjersti Berge, organisasjonsmedarbeider Kine Bratli Dale.
Henvisninger i teksten

[+] Vis alle

 

 

Saken gjelder gyldighet av oppsigelse gitt i prøvetid og krav om oppreisningserstatning.

Bergen tingrett avsa 7. november 2014 dom med slik slutning:

1. Hordaland fylkeskommune frifinnes.
2. A dømmes til å betale 208.305,- – tohundreogåttetusentrehundreogfem – kroner i sakskostnader til Hordaland fylkeskommune. Oppfyllelsesfristen er senest innen 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.

A har rettidig anket dommen til lagmannsretten.

Ankeforhandling fant sted i Gulating lagmannsrett sine lokaler i Bergen 19.-21. august 2015. Ankende part møtte med prosessfullmektig. For ankemotparten møtte fylkestannlege Arne Torstein Åsan med prosessfullmektig. Lagmannsretten hørte 7 vitner og ett sakkyndig vitne. Det vises til rettsboken for så vidt gjelder forhandlingene. Saken fremstår i det vesentlige på samme måte for lagmannsretten som for tingretten.

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens redegjørelse for sakens faktum slik denne fremkommer innledningsvis i dommen. Det er derfor tilstrekkelig her, for oversiktens skyld, å gjengi det som fremkommer på side 2 til side 4:

Saksøker, A, er utdannet tannlege fra et polsk universitet (Pomorski Uniwersytet Medyczny w Szczecine). A ble tildelt lisens som tannlege av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (heretter forkortet til SAK) den 30 august 2013.

Av lisensen fremgår følgende vilkår:

«1. Lisensen gjøres gjeldende for arbeid under veiledning av autorisert tannlege.
2. Lisensen gjøres gjeldende fra og med 30. august 2013 til og med 30. august 2015.»

Lisens gis med hjemmel i helsepersonelloven § 49. Lisensen gir rett til å bruke tittel som tannlege, og dessuten å utøve yrket på vilkår som angitt ovenfor. Det fremgår av SAKs generelle retningslinjer for veiledet praksis:

«Formål med praksis er at kandidaten skal godtgjøre at han eller hun har nødvendig kyndighet for å kunne arbeide som tannlege i Norge. Dette vil si at kandidaten etter gjennomført praksis må inneha kunnskaper og ferdigheter på samme nivå som en nyutdannet tannlege med norsk utdanning for å få autorisasjon».

Det fremgår videre av retningslinjene at veiledet praksis skal inngå som en integrert del av det odontologiske arbeidsfellesskapet på praksisstedet.

Det fremgår av publikasjonen «Informasjon til veiledere», som var tilgjengelig på SAK sin hjemmeside høsten 2013:

«Søkeren er ikke en student, men en kollega, med varierende arbeidserfaring som tannlege».

Den 6 september 2013 ble A ansatt i stilling som tannlege med lisens i Hordaland fylkeskommune. Det følger av brev til A fra Hordaland fylkeskommune 6 september 2013:

«Med dette kan vi melda at du er mellombels tilsett i 100% stilling som tannlege med lisens i Hordaland fylkeskommune, tenestestad f.t. Sør tannhelsedistrikt, X tannklinikk.

Tiltredingsdato blir å avtale med overtannlege/klinikksjef.

Stillinga vil bli omgjort til fast stilling dersom du innan 1 år etter tiltredingsdatoen legg fram norsk autorisasjon som tannlege.

Dei 6 første månadane blir rekna som prøvetid».

Tannlege og klinikksjef B ved X tannklinikk tok på seg oppgaven som veileder for A, jf vilkårene for lisens.

Det er inngått en standard arbeidsavtale, datert 21 september 2013. Tiltredelsestidspunktet var der satt til 1 oktober 2013. Det fremgår videre av arbeidsavtalen at det var tale om en midlertidig stilling med ett års varighet. Opphørstidspunktet var satt til 30 september 2014.

A tiltrådte stillingen i henhold til arbeidsavtalen. Han fikk veiledning av klinikksjef B. Partene er uenige om omfanget og kvaliteten på veiledningen som ble gitt.

Den 25 februar 2014 ble det avholdt et møte mellom A, B og overtannlege Margareth Råen i Tannhelsedistrikt Sør. Det foreligger et referat fra møtet datert 25 februar 2014, og som er undertegnet av de tre som var til stede:

«Referat fra møte ang. avslutning av arbeidsforhold med A

På grunn av manglande faglege kunnskaper og ferdigheter hos tannlege A har vi sett oss nødt til å avslutte arbeidsforholdet etter 5 mnd av prøvetiden.

A har akseptert dette og valgt å si opp sin stilling selv frå 25.02.14 med 3 mnd etterlønn uten arbeidsplikt. Lønn ut mai-2014».

Det foreligger også et udatert brev fra A til Hordaland fylkeskommune med slik ordlyd:

«Jeg sier herved opp min stilling som tannlege fra og med 25.02.2014».

Ved udatert skriv trakk A oppsigelsen tilbake. Det fremgår av e-post fra A til hans prosessfullmektig, advokatfullmektig John Frammer, 28 februar 2014, mottatt av Hordaland fylkeskommune 3 mars 2014:

«Jeg vil med dette brevet påpeke at jeg har følt meg presset til å skrive under min egen oppsigelse. Jeg fikk ingen skriftlig beskjed om innkallelse til møte som fant sted den 25.02.14. Jeg hadde ingen tillitsvalgte med under møte og jeg var ikke forberedt på mine egne rettigheter. Dere ga meg to valg, der jeg følte at jeg måtte ta en beslutning på stedet, og dere ga meg heller ikke tid til å tenke grundig gjennom hvilken beslutning jeg tok. Jeg mener at det ikke foreligger et saklig grunnlag for min oppsigelse/avskjed. Jeg har ikke blitt informert om noen mangel på mine faglige kunnskaper, hverken muntlig eller skriftlig. En uke før møtet tok sted spurte jeg også klinikksjefen om jeg burde søke etter ny jobb, der klinikksjefen nektet for at jeg trengte å gjøre det.

Det har heller ikke blitt gjort noen tiltak i forhold til de mangelfulle kliniske egenskapene dere mener at jeg har. De små feilene som dere mener at jeg har gjort er på grunn av lite klinisk erfaring og på grunn av at jeg er nyutdannet.

Jeg reagerer sterkt på at jeg har fått avskjed på dagen, og at dere ikke har gjort noen tiltak eller forberedt meg på at jeg ligger i fare for å bli sagt opp. Jeg mener deres behandling mot meg strider mot lovgivningen. Dere har ikke gitt meg nok veiledning på jobb, dere har ikke sagt ifra på forhånd om hva møtet skal dreie seg om, presset meg til å skrive min egen oppsigelse, ikke fortalt meg om mine rettigheter, ikke hatt tilbud om tillitsvalgt tilstede og dere har brutt deres plikter som arbeidsgivere. Jeg vil også påpeke at taushetsplikten i forhold til min oppsigelse/avskjed har blitt brutt.

Jeg har kontaktet den norske tannlegeforeningen, og har fått en advokat som skal følge opp saken.

Jeg trekker min oppsigelse tilbake og krever å fortsette på min stilling som tannlege på X tannklinikk i Hordaland fylkeskommune snarest mulig».

Arbeidsgiver innkalte etter dette til drøftingsmøte etter arbeidsmiljøloven § 15-1. Drøftingsmøte ble avholdt 10 mars 2014. A ble deretter meddelt oppsigelse.

Den 26 mars 2014 ble det gjennomført forhandlingsmøte, jf arbeidsmiljøloven § 17-3.

Det ble ikke oppnådd enighet og saksøkers prosessfullmektig sendte søksmålsvarsel 27 mars 2014.

Under saksforberedelsen begjærte ankende part gjeninntreden i stillingen. Ved avgjørelse av 8. juli 2014 ble begjæringen ikke tatt til følge.

Ankende part, A, har i hovedsak anført:

For så vidt gjelder det rettslige utgangspunkt er ankende part enig i den fremstilling som er gitt av tingretten på side 11 til side 13. Det understrekes at ankemotparten har bevisbyrden, og at det stilles strenge krav til forsvarlig saksbehandling. Likeledes stilles det strenge krav til bevis for den veiledning som hevdes å være gitt.

Ved vurderingen av arbeidsmiljøloven § 15-6 tas det utgangspunkt i arbeidsavtalen. Denne, sammen med stillingens art og karakter, danner grunnlaget for hvilke krav som kan stilles.

Det gjøres gjeldende at ankemotparten ikke foretok nødvendige og tilstrekkelige undersøkelser før ansettelse. Det ble heller ikke foretatt kartlegging av ankende parts faglige nivå hverken før ansettelse, eller etter at han ble ansatt. Drøftinger ble ikke gjennomført før beslutning om oppsigelse ble tatt. Sammenholdt med den rimelighetsvurderingen som skal foretas, tilsier dette at saksbehandlingsreglene er tilsidesatt og at oppsigelsen må kjennes ugyldig.

Subsidiært gjøres det gjeldende at ankemotparten ikke har godtgjort at oppsigelsen bygger på manglende faglig dyktighet.

Ansettelsesprosessen lider av en rekke svakheter. Det foreligger ikke referat fra intervjuet med ankende part. Heller ikke foreligger det dokumentasjon for kartlegging av ankende parts faglige nivå eller omfanget av den kliniske praksis han hadde. Referanse for praksis ble heller ikke undersøkt. For så vidt gjelder spørsmål om hva en kan forvente av en lisenstannlege, kunne undersøkelser vært gjort hos SAK, Barkvoll eller Asmyhr. Dette er heller ikke gjort. Det hevdes nå at dette var en feilansettelse, og at ankende part ikke ville vært ansatt dersom en hadde visst det en vet i dag om ankende parts begrensede kliniske praksis. Spørsmålet er hvem som bør bære risikoen for denne feilansettelsen.

Først når praksisperioden er over har lisenstannlegen et faglig nivå som en nyutdannet norsk tannlege. De generelle retningslinjene for lisenstannleger forutsetter at tannlegen arbeider under veiledning, og at pasientgrunnlaget skal være tilpasset lisenstannlegens nivå. Kartlegging av faglig nivå må derfor foretas før lisenstannlegen får egne pasienter. Ankende part ble ikke fulgt opp på forsvarlig måte. Han ble tvert imot satt opp med egne pasienter med en gang.

Det er sannsynliggjort at rutinene ikke var på plass. Det foreligger ikke dokumentasjon for at formaliserte rutiner, som f eks evalueringssamtaler, var fulgt. Det foreligger heller ikke dokumentasjon for hva slags opplæring ankende part fikk. B, som hadde ansvaret for det arbeidet ankende part utførte, var bare til stede på klinikken 69 av 95 dager.

Ankende part er ansatt i midlertidig stilling. I praksisstilling, jf § 14-9 [første ledd bokstav] c, kan det ikke stilles store forventninger om et høyt faglig nivå. Det tilbakevises at ankende part har underkommunisert den praktiske trening han hadde fra Polen. Spørsmålet er om ankende part lå under det nivået en kunne forvente av en lisenstannlege fra dette universitetet i Polen. Det foreligger 2 skriftlige klager, men ingen klager til pasientklagenemnda.

Gjennom kurs og kyndig veiledning har han nå oppnådd å få autorisasjon.

Oppsigelsen kom som en overraskelse på ankende part.

De 60 kasus som er fremlagt, gjelder i hovedsak unøyaktigheter i journalføring og diskutable kariesvurderinger. Det kan ikke tillegges vekt at det sakkyndige vitnet, Asmyhr, har tilknytning til tannlegeforeningen. Med støtte i i den sakkyndiges vurdering, gjøres det gjeldende at de kasus som er fremlagt ligger godt innenfor forventet forsvarlighetsnivå.

Ankende part skal ikke vurderes på nivå med en tannlege med autorisasjon. Ankemotparten har, gjennom fylkestannlege Åsans uttalelser til Bergens Tidende, erkjent at de hverken hadde økonomi eller ressurser til å ansette lisenstannleger.

I tillegg er oppsigelsen litt farget av tannpleiers irritasjon over at ankende parts vurderinger ikke stemte overens med hennes. Det gjøres gjeldende at trykk fra tannpleier etter hvert har blitt så stort at det var vanskelig å finne tid og ressurser til å ivareta ankende part på forsvarlig måte.

Det foreligger grove mangler ved oppsigelsesprosessen. Ankende part var innkalt til møte alene uten tillitsvalgt og uten at det forelå noen agenda for møtet. Han fikk ikke anledning til å vurdere eller kommentere det materialet som ligger til grunn for oppsigelsen. Det foreligger et kort referat fra møtet som i realiteten var en oppsigelse. Ankende part ble ikke gitt annet valg enn å si opp sin stilling.

Det gjøres gjeldende at alene på grunn av prosessen rundt oppsigelsen er kravene til saklighet grovt tilsidesatt.

Ankemotparten har et samfunnsansvar for oppfølging av det systemet staten har lagt opp til for lisenstannleger. Interesseavveiingen må føre til at oppsigelsen kjennes ugyldig.

Forholdene rundt oppsigelsen og den måten opplysninger om saken har tilflytt andre, tilsier at det bør tilkjennes oppreisningserstatning.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Hordaland fylkeskommunes oppsigelse av A av 10. mars 2014 kjennes ugyldig.
2. Hordaland fylkeskommune dømmes til å betale A oppreisning fastsatt etter lagmansrettens skjønn, oppad begrenset til NOK 150.000,-
3. Hordaland fylkeskommune dømmes til å betale sakskostnader for begge rettsinstanser til A.

Ankemotparten, Hordaland fylkeskommune, har i hovedsak anført:

Utvidet adgang til oppsigelse i prøvetiden er et unntak fra lovens hovedregel. Lovens ordning er en erkjennelse av at det det er vanskelig å vite på forhånd om vedkommende er rette person for en stilling. Denne saken er midt i kjernen av prøvetidsbestemmelsens formål.

På tiden for ansettelsen var det ikke almen kunnskap om innholdet i et slikt kommersielt utdanningsløp som ankende part hadde gjennomført.

Det var en tannlegestilling som skulle besettes. Det ble lagt til grunn at en mastergrad fra polsk universitet nogenlunde tilsvarte den norske utdannelsen. Inntrykket fra vitnemålet underbygget at ankende part hadde en del klinisk praksis. Han ga selv uttrykk for at han hadde hatt praktisk trening under studiet. Ankemotparten hadde noe erfaring med lisenstannleger som gjennomførte praksisåret med veiledning. Det kan være store individuelle forskjeller. Utgangspunktet er at det må foretas en konkret vurdering med grunnlag i det arbeidet ankende part gjorde.

Forutsetningen for ansettelsen sviktet da det ble avdekket at ankende part ikke hadde det faglige nivå som forutsettes for den stillingen han var ansatt i.

Det er ikke riktig, som hevdet av den ankende part, at ansvaret for det arbeid lisenstannlegen utøver ligger hos veileder. Yrket utøves på samme vilkår som helsepersonell med tilsvarende godkjenning i Norge. Det er vist til Forskrift om autorisasjon, lisens osv, § 3.

Kartlegging av kompetansen skjer ved de observasjoner veilederen gjør gjennom det arbeidet lisenstannlegen utfører. Veiledningen inngår som en integrert del av et arbeidsfellesskap. Gjennom SAK fikk B vite at lisenstannlege skulle arbeide som tannlege.

Oppsigelsen skjedde som følge av at det ikke var grunnlag for å få ankende part opp på det forventede nivå. At ankende part nå har fått autorisasjon gjennom et prosjekt i regi av NAV, kan ikke tillegges betydning i forhold til de faglige vurderinger som ble gjort.

Ved vurdering av oppsigelse etter § 15-6 foreligger romsligere adgang til oppsigelse enn ellers. Arbeidsgiver må godtgjøre de faktiske forhold vurderingen bygger på.

Det gjøres gjeldende at oppsigelsen ikke er begrunnet i andre omstendigheter enn det faglige.

Ved bedømming av den faglige dyktighet, må det tas utgangspunkt i arbeidsavtalen. Ankende part var ansatt som tannlege, nyutdannet og med begrenset praktisk erfaring. Han skulle arbeide under veiledning. Det må ses hen til stillingens art og karakter.

Det gjøres gjeldende at han ble satt til å utføre ordinære oppgaver som en nyutdannet tannlege enkelt skal kunne beherske.

Ankende part mente selv at det ikke var begrensninger i hans kompetanse. Ifølge hans egen forklaring opplevde han aldri tilfeller hvor han ikke fikk hjelp når han hadde behov for det. Han fikk kontinuerlig oppfølging og bistand. Manglende faglig dyktighet skyldtes ikke manglende veiledning.

Ankende part fikk fortløpende tilbakemeldinger på det arbeidet han utførte. Allerede i oktober/november gjennomførte B en gjennomgang av journalføringer hvor det ble påpekt en rekke mangler. På tross av dette, gjorde han seg ikke nytte av tannpleiers tilbud om opplæring. Fra begynnelsen av desember ble det besluttet forsterket oppfølging og pålegg om røntgendokumentasjon.

Ankende part hadde ikke noen vanskelig eller hektisk portefølje. Det var mye tid avsatt til hver pasient som var tilpasset hans behov og egne ønsker.

Det gjøres gjeldende at tilbakemeldingen i februar måned ikke kom overraskende på ham. Like forut for dette hadde han spurt B om han burde søke ny jobb.

Det rettslige utgangspunkt er at domstolen ikke har den nødvendige fagkompetanse til å overprøve de faglige vurderinger.

Det foreligger omfattende vitneforklaringer fra beslutningstakerne. Det gjøres gjeldende at vitneforklaringen fra det sakkyndige vitnet, Asmyhr, var ufullstendig, uklar og distansert. Han har selv ikke foretatt umiddelbar observasjon. Hans forklaring kan ikke tillegges avgjørende betydning. Heller ikke kan det legges avgjørende vekt på vitneforklaringen til C. Den avgjørende vurderingen ligger hos veilederen, som er tillagt kompetanse til å vurdere faglig nivå. Ingen, hverken domstol eller forvaltningsorgan, kan overprøve veileders vurdering og konklusjon.

Det er ikke gjennomført drøftingsmøte før avgjørelsen var truffet. Møtet med ankende part ble avholdt med tanke på å få en «myk» avslutning. Drøftinger kunne ikke føre til et annet resultat enn oppsigelse. Grunnlaget for oppsigelsen bygget på faglig vurdering hvor ankende part ikke kunne bidra.

Manglende drøftingsmøte får bare betydning hvor det under møtet kan frembringes opplysninger som kan tillegges betydning. Vesentlige faglige kompetansemangler kan ikke påvirkes gjennom drøftinger. Det forelå ingen reelle alternativ.

Til ankende parts ugyldighetspåstand anføres at det gjelder en midlertidig ansettelse. Stillingen eksisterer ikke lenger og gjeninntreden er avgjort ved avgjørelse som ikke er påanket.

Oppreisningserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-5 forutsetter forsett eller grov uaktsomhet. Skyldkravet er ikke oppfylt.

Det er ikke grunnlag for oppreisningserstatning.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale Hordanand fylkeskommunes saksomkostninger for Gulating lagmannsrett.

[Lagmannsretten bemerker:]

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten og kan i det alt vesentlige slutte seg til tingrettens vurderinger.

Lagmannsretten viser til tingrettens redegjørelse for det rettslige utgangspunkt ved oppsigelse etter arbeidsmiljøloven § 15-6 første ledd, begrunnet i manglende faglig dyktighet. Det er her tilstrekkelig å vise til Rt-2003-1071 og Rt-2011-74 hvor det uttales at terskelen for oppsigelse i prøvetiden er «noe – ikke helt ubetydelig – lavere enn det som ellers gjelder». Når det gjelder domstolenes prøvelsesintensitet ved oppsigelse i prøvetid, heter det at domstolene må vise tilbakeholdenhet med å overprøve «arbeidsgivers skjønnsmessige vurdering av hvorledes arbeidstakeren fungerer i stillingen, så lenge det faktum oppsigelsen bygger på, må anses bevist og relevant».

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det faktiske grunnlaget for oppsigelsen må vurderes konkret i forhold til ankende parts stilling som tannlege. Han var del av et arbeidsfellesskap bestående av tannlegesekretærer, tannpleier og tannleger, og under veiledning av klinikksjef B.

Både B, tannpleier D og tannlegesekretær E har forklart seg om ankende parts faglige dyktighet, om veiledningen B ga ham og den hjelp han ellers fikk.

Kort tid etter ansettelsen, ble B klar over at ankende part ikke holdt det faglige nivået hun hadde forutsatt. Det legges til grunn at hun fulgte med på journalføringen og det arbeidet han utførte. Hun oppdaget mangler både ved journalføring og pasientbehandlingen. Etter ca en måned gjennomgikk hun 28 journaler med ham i opplæringsøyemed. I samme periode formidlet hun bekymring til overtannlege Råen. Veiledningen ble styrket. Etter at tannpleieren uttrykte bekymring, bl a i e post til B 2. desember 2013, ble oppfølgning og veiledning ytterligere styrket ved at ankende part måtte ta røntgen av alle fyllinger han la.

I februar 2014 ble det avholdt et møte mellom fylkestannlege Åsan, overtannlege Råen og klinikkleder B i Nordheimsund i forbindelse med et kurs de deltok i. De foretok en gjennomgang av ca 30 ulike pasientvurderinger hvor klinikkleder hadde fremlagt journaler og røntgenbilder. De konkluderte med at det var betydelig grunnlag for bekymring, og at det var nødvendig å avslutte arbeidsforholdet.

B har forklart seg om håndverksmessig usikkerhet, mangelfullhet i fingerferdighet og hull i den kunnskapen han burde besitte om viktig teori. I tillegg har hun forklart seg om manglende evne til å stille diagnose. Som eksempler har hun nevnt at karies ikke ble fjernet før fylling ble lagt og at karies ikke ble registrert. Han lærte seg ikke å beherske journalsystemet på klinikken og benyttet seg ikke av tilbud om opplæring fra tannpleier.

Bs observasjoner styrkes av forklaringer fra tannpleier og tannlegesekretær. Tannpleier har forklart at B fulgte ham så tett opp etter at hun hadde uttrykt sin bekymring, at hun i realiteten ikke arbeidet med ankende part etter 2. desember 2013.

Tannlegesekretær E har forklart at ankende part var usikker og fomlende i behandlingen. Hun mente det sviktet på helt basale ting, som at han ikke brukte spyttsug og bomull der dette var nødvendig. Hun tok forholdet opp med B, som ba henne enten om å hente henne under behandlingen, eller notere vedkommende journalnummer. D mente at hun hentet hjelp daglig, og at B tok kontakt hver ettermiddag for å undersøke om det var behov for oppfølgning.

I motsetning til det ankende part forklarte for tingretten, har han for lagmannsretten forklart at han alltid fikk hjelp når han ba om det.

Mot dette står forklaring fra det sakkyndige vitnet, utdanningssjef i Den norske Tannlegeforening, Øyvind Asmyhr og tannlege C, som mener de feil som er gjort ligger innenfor en forsvarlighetsmargin.

Tannlege C, som var vikarierende veileder for ankende part, har en annen oppfatning enn B og de øvrige vitnene. Sammenholdt med det øvrige bevismateriale, kan hennes oppfatning ikke endre den totale bevisvurdering.

Asmyhr har foretatt en vurdering av et antall kasus som er fremlagt til belysning av forskjellige feil begått av ankende part i ansettelsesperioden. Han har ikke foretatt observasjoner. Hans vurdering av det fremlagte rokker etter lagmannsrettens mening ikke ved de vurderinger som er gjort av de fagfolk som fulgte ankende part i det daglige over en periode på nærmere fem måneder. Det er for øvrig tilstrekkelig å vise til tingrettens vurdering som lagmannsretten slutter seg til.

Lagmannsretten legger betydelig vekt på veileders vurdering, som støttes av tannpleier og tannlegesekretær.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at arbeidsgiver feilaktig la til grunn at ankende part hadde mer klinisk praksis fra studiet i Polen enn det som viste seg å være tilfelle. Både B og overtannlege Margareth Råen har forklart at de forventet en tannlege med omtrent samme faglige nivå som en nyutdannet tannlege med utdannelse fra Norge. Lagmannsretten legger ikke avgjørende vekt på de forventninger arbeidsgiver hadde ved ansettelsen. Manglende faglig dyktighet er begrunnet i flere forhold, ikke bare manglende praksis fra studiet i Polen. Etter bevisførselen er det sannsynliggjort at ankende part heller ikke hadde et forsvarlig faglig nivå etter fem måneders praksis ved klinikken. Når saken ligger slik an, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på hva som i utgangspunktet kunne kreves av en tannlege med den utdanningen ankende part hadde. Lagmannsretten kommer derfor ikke nærmere inn på de ulike synspunkter som gjør seg gjeldende for lisenstannleger.

Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at det ved oppsigelsen er tatt, eller lagt vekt på utenforliggende hensyn. Det vises til tingrettens vurdering som lagmannsretten er enig i. Lagmannsretten finner ikke bevismessig dekning for at den påståtte personalkonflikten med tannpleier, ressursmessige hensyn eller en kombinasjon av disse forhold har vært den reelle årsaken til oppsigelsen.

På bakgrunn av de forklaringer som er gitt om opplæring og veiledning, finner lagmannsretten ikke grunn til å legge avgjørende vekt på at det ikke foreligger dokumentasjon for møter, opplæring og liknende som ankende part har etterlyst. Lagmannsretten er også på dette punkt enig med tingretten i at ankende part fikk adekvat veiledning på et nivå som en nyutdannet tannlege. B fulgte ham tett opp.

Lagmannsretten legger heller ikke avgjørende vekt på at ankende part nå har fått autorisasjon, etter et opplegg i regi av NAV.

Etter dette finner lagmannsretten det klart sannsynliggjort at oppsigelsen er begrunnet i manglende faglig dyktighet, jf arbeidsmiljøloven § 15-6. Det er etter lagmannsrettens vurdering tilstrekkelig bevismessig dekning for de faktiske forhold som har begrunnet oppsigelsen. Oppsigelsen er utvilsomt begrunnet i forhold som prøvetiden tar sikte på å avklare. Skjønnet som arbeidsgiver har utøvd med hensyn til skikkethet og faglig dyktighet, må lagmannsretten være tilbakeholden med å etterprøve. Vurderingene kan bare tilsidesettes dersom skjønnet har vært klart uforsvarlig, noe lagmannsretten finner ikke å være tilfelle.

I likhet med tingretten finner heller ikke lagmannsretten at det er begått saksbehandlingsfeil som kan lede til at oppsigelsen anses som ugyldig.

Også på dette punkt slutter lagmannsretten seg fullt ut til tingrettens vurderinger og rettslige konklusjoner. Det er for dette punkts vedkommende tilstrekkelig å vise til tingrettens dom som samsvarer med lagmannsrettens syn.

Ankende parts anførsel om statens samfunnsansvar kan heller ikke føre til en endret interessevurdering.

Etter dette blir anken å forkaste.

Hordaland fylkeskommune har vunnet saken, og skal tilkjennes erstatning for sakskostnader i medhold av tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak for ankende parts erstatningsansvar.

Advokat Valen har krevd seg tilkjent 140 500 kroner i salær. I tillegg kommer utlegg på 1 413 kroner. Salærkravet godtas og legges til grunn for dommen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

Anken forkastes.

A dømmes til å betale 141 913 – etthundreogførtientusennihundreogtretten – kroner i sakskostnader til Hordaland fylkeskommune innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.